Den første fjert

Jeg kommer fra en familie der det er helt naturlig å lufte litt, å lette på trykket, å lure ut en liten en. Å fjerte rett og slett. Helt naturlig. Litt humor er også involvert, å gi skylda på andre, selv om du er gjennomskuet. Mamma kan for eksempel lette diskré på skinka, sleppe en braker, og se forskrekket på Santo (hunden) og utbryte: "Nei men, Santo, ka e det du gjør?!" Fulgt av latter. Jada, helt naturlig.

Til tross for dette har jeg aldri følt at fjerting blant folk er helt naturlig. Jeg liker ikke å fjerte framfor andre, unngår det, til og med blant familien. Enkelt og greit. Og fjerte framfor kjæresten?! Oj oj... Nei nei! Likevel, shit happens, nesten bokstavlig. Til nå har jeg klart å unngå det, og ledd når det har skjedd min andre (og til tider bedre) halvdel. Trøstet og flirt, og sagt at det ikke gjør noe. Det gjør jo ingenting. Det skader ingen.

Men i dag skjedde det. Jeg slapp en smellert. En høy en. Og Silje knakk i hop. Hun flirte i noe som føltes som en halvtime, selv om klokka avslørte noe som maks lignet på fem minutter. Jeg oppfant en ny rødfarge i kinnene og gjømte meg under pleddet. Flaut. Kjempeflaut! Lattermild trøsting fulgte, og mer latter. Jeg ønsket å synke i et mørkt hull i bakken, og dukke opp på andre siden av jordkloden.

Men shit happens. Det måtte vel skje før eller siden.. Oops!