Dagen da alt gikk til helvete?!

Vi har alle dager da alt går rett vest. I dag var min dag. Den begynte helt greit. Tempraturen ute målte - 24,8 grader, og jeg tok på meg varme klær, og frøys ikke. Under morgensamlingen fikk vi vite at Heidi var syk, så Annlaug skulle være vikar. Det var jo helt greit. Nede i stallen var det - 26 grader. Mer enn kaldt nok. Heidi sa engang at grensen hennes for at vi ikke skulle ri, var på - 25 grader.. Men det brydde ikke vi oss om (merk: Annlaug). Så de som ville, fikk ri, bl.a. meg, selvfølgelig.

Det var nå alt begynte å gå galt. Durango nektet å lystre, og jeg ble mer og mer frustrert, og Annlaug ble frustert. Lisa gikk av banen for hun ble syk, så jeg ble igjen alene, og fikk alt fokuset på meg. Til slutt ble både jeg og Annlaug møkk lei. Helt sikkert Durango og. Jeg følte at jeg ikke fikk til en dritt, og alt bare var helt forjævlig. Vurderte i 2,6 sekunder å gi opp alt som het riding, men det slo jeg fort fra meg..

Etter timen sa Annlaug at det ikke var min skyld, at Durango oppførte seg helt jævlig, og slik skulle han ikke være. Så etter lunsj, for Lisa, Annlaug, Silje og jeg ned til stallen igjen. Annlaug red Durango på banen, mens Silje for på tur. Jeg og Lisa så på Annlaug. Hun oppdaget fort hva som var galt. Durango var superstiv, og prøvde å springe unna svingene (noe han også gjorde med meg), og han reagerte ikke på tøylene i det hele tatt. Etterhvert fikk Annlaug mykna han op, og ting gikk bedre. Vi får se om det går bedre i morgen..