Døden er en grønn eng

I natt drømte jeg at døden var en grønn eng.

Helt fra drømmen begynte visste jeg at jeg skulle dø. Jeg var heldig og hadde en venninne fra skolen (klemmevenn: Cecilie!) med meg. Vi gråt begge to. Vi gikk over en stor grønn eng til vi kom til en gyllenbrun vei som gikk så langt øynene kunne se på begge sider. På andre siden av veien var det et gjerde med en port. Bak gjerde var fortsettelsen på enga, men den var enda grønnere der (gresset er alltid grønnere på andre siden av gjerdet). Jeg visste at når jeg gikk gjennom porten, så var jeg død. Og etter en god klem fra Cecilie, gikk jeg gjennom porten.

Det å være død var ikke like greit. Jeg kom tilbake som en ånd (eller spøkelse, hva enn du vil kalle det). Jeg prøvde å få kontakt med foreldrene min som var helt fra seg, men det gikk ikke. Også skremte jeg bare vettet av alle barna som kunne se meg. Frustrerende egentlig. Men det å dø var ikke så ille. Jeg likte tanken på døden som en eng, med en overgang fra den ene verdenen til den andre.